Få flyktet før høsten 1942, og de aller fleste flyktet faktisk først etter arrestasjonene i oktober og november det året. Mange vegret seg for å flykte i frykt for at det kunne medføre straff mot familiemedlemmer som allerede var arrestert. De som unnslapp arrestasjonene, ble ofte liggende i dekning i flere uker før flukten kunne gjennomføres, og et stort nettverk av dekkleiligheter måtte derfor organiseres. Oppgaven med å holde jøder i dekning krevde bistand fra en stor gruppe mennesker, og flere hjelpere fikk sin første kontakt med illegalt arbeid i forbindelse med aksjonen mot jødene.

De aller fleste flyktningrutene startet i Oslo, og flere av transportene foregikk på lastebiler og da gjerne med flyktningene, ofte kalt "kaniner," kamuflert under potetsekker eller liknende. Enkelte flyktninger ble kjørt nesten helt frem til grensen, mens mange ofte hadde en lang og strevsom tur foran seg. Siste ledd av hjelpere var de såkalte grenselosene. De fulgte frem til, og i noen tilfeller, helt over grensen.

Det store flertallet av hjelpere var mennesker som hjalp, ofte med stor fare for sitt eget liv, men noen flyktninger måtte betale svært store pengebeløp for turen over grensen. Både jødiske kvinner og menn flyktet til Sverige. Det store flertallet av norske flyktninger i Sverige var derimot unge menn i vernepliktig alder.

Flyktningene slo seg først og fremst ned i Norrköping og Uppsala, men også i Stockholm og Göteborg. De statsløse ble først sendt til Alingsås utenfor Göteborg, og senere fordelt til plasser hvor det var muligheter for ansettelse. Menn i vernepliktig alder ble etter hvert innrullert i de norske politistyrkene, og flere dro videre til England og Canada, hvor de gikk i tjeneste i norske og allierte avdelinger.