Frem mot sommeren 1941 bar tiltakene mot jødene preg av å være enkeltaksjoner. Fra Nasjonal Samling sin side ble propagandaen mot jøder i NS-organet Fritt Folk sterkere i perioden fram mot arrestasjonene. Enkeltaksjoner utført av hirden mot butikker og organisasjoner fikk ofte negative etterspill i pressen, og i en pressemelding 4. juni 1941 forbød NS-ledelsen slike individuelle aksjoner. Jøder ble likevel arrestert enkeltvis av Gestapo. Tilfeldigheter avgjorde ofte hvem som ble rammet, men jødiske flyktninger som hadde kommet til Norge på 1930-tallet, var spesielt utsatt.
Det tyske angrepet på Sovjetunionen 22. juni 1941 førte til at jødiske menn i Nord-Norge ble arrestert og plassert i Sydspissen leir i Tromsø allerede 18. juni. De fleste av mennene kom aldri mer på frifot og ble senere deportert med jøder fra resten av landet. Fem dager senere ble statsløse, russiske, litauiske, estiske og latviske jøder arrestert i østlandsområdet på samme grunnlag. Disse ble senere sluppet fri for en kortere periode.
Den 20. januar 1942 fikk jødene i Norge frist til 1. mars samme år til å få legitimasjonskortene sine stemplet med en rød "J". Denne endringen i politikken overfor jødene i Norge, ble offentliggjort i avisene i form av Kunngjøring om stempling av legitimasjonskort som tilhører jøder. Ifølge historiker Bjarte Bruland var dette det viktigste anti-jødiske tiltaket i Norge før massearrestasjonene av jødene begynte. Initiativet til J-stemplingen kom fra det tyske sikkerhetspolitiets leder i Norge, Standartenfürer Heinrich Fehlis. Stemplingen skulle gjelde for alle som hadde tre eller flere fulljødiske besteforeldre, alle medlemmene av de mosaiske trossamfunnene og "halvjøder" gift med jøder. 1536 personer fikk stemplet sine legitimasjonskort og pass.
I forbindelse med stemplingen av legitimasjonskortene, og etter initiativ fra NS’ statistiske kontor, sendte Politidepartementet den 6. februar 1942 ut et rundskriv hvor politiet ble bedt om å påse at jødene fylte ut et spørreskjema i tre eksemplarer. Stemplingen av legitimasjonskort og spørreskjemaet for jøder hjalp tyske og norske NS-myndigheter med å få en enda bedre oversikt over jødene i Norge. Informasjonen ble avgjørende når massearrestasjonene ble igangsatt.
