Hvem som skjøt ned presidentens fly, vet vi ikke sikkert, men ekstremistiske Hutuer brukte denne hendelsen som en unnskyldning for å starte nedslaktingen av moderate hutuer og minoritetsbefolkningen tutsi. Hutuekstremistene fryktet en fredsavtale som ga tutsiene større politisk innflytelse.
Deler av Rwandas hær og flere militser, den mest kjente var Interahamwe, drev folkemordet frem, men en stor del av drapene ble begått av vanlige folk med redskaper som våpen: Naboer, venner, til og med familiemedlemmer. Det var ingen distanse mellom offer og overgriper, ingen forsøk på å skjule folkemordet for befolkningen i Rwanda.
Omverdenens gjorde nesten ingenting for å stoppe folkemordet. FN hadde siden 1993 hatt en fredsbevarende styrke i Rwanda. Lederen av FN-styrken, kanadieren general Roméo Dallaire, ba om forsterkninger da han forsto at et folkemord kom til å skje. Han ble møtt med taushet og - helt motsatt av det Dallaire ønsket - krav om tilbaketrekning av store deler av FNs styrke. USAs administrasjon unnlot å kalle tragedien "folkemord" for å slippe å intervenere, og Rwanda beholdt sin plass i FNs sikkerhetsråd under folkemordet. Folkemordet ble i stedet stanset av Rwandan Patriotic Army, (RPA) en hærstyrke bestående hovedsakelig av tutsier - selv om to av lederne av RPA så på seg selv som hutuer - som hadde levd som flyktninger i Uganda.
En viktig bakgrunn for konflikten i Rwanda er kolonimakten Belgias bidrag til å forsterke etniske motsetninger. Koloniherrene favoriserte tutsiene, som de mente var en høyerestående rase enn hutuene, i sitt styre. I 1959 tok hutuene makten i et statskupp, og innførte en politikk som favoriserte hutuene. Disse politiske monopolsituasjonene gjorde at den etniske tilhørigheten ble en viktig del av politikken, og at hutuene var redde for tutsi-dominans.
Folkemordet har etterlatt et enormt dilemma i dagens Rwanda: Hvordan kan ofre og overgripere leve sammen? Den folkelige deltakelsen i folkemordet forsterker dette dilemmaet. Hvordan kan majoritetsbefolkningen hutuene gjøre krav på demokratiske rettigheter, når minoriteten, tutsiene frykter at flertallsstyre vil lede til et nytt folkemord? Rwanda har håndtert arven fra folkemordet på en historisk unik måte, gjennom lokale domstoler, gacacaer. Domstolenes bidrag til forsoning kan ødelegges av at titusener av mistenkte har sittet fengslet i årevis uten dom, under forhold som har gjort overgripere til ofre for den nåværende regjeringens menneskerettighetsbrudd.
