Nazistene mente at mennesker var mer eller mindre verdifulle ut fra hvilken rase de tilhørte og hva slags arveanlegg de kunne bringe videre til sine barn. Den ariske rasen var plassert øverst i hierarkiet, mens jødene stod nederst. De ble ikke bare sett på som underlegne, men som skadedyr som skulle utryddes.

For nazistene gjaldt den samme tankegangen også for to andre grupper: funksjonshemmede og sigøynere. Begge disse gruppene ble i likhet med jødene utsatt for massedrap ut fra tanken om at de var mindreverdige raser.

Mange andre grupper ble også utsatt for massedrap av den nazistiske staten. Det gjaldt den slaviske befolkning i Sovjetunionen og Polen, sovjettiske krigsfanger, kommunister og andre politiske motstandere av nazismen. I tillegg ble et stort antall drept som gisler. Også homofile, medlemmer av Jehovas vitner og andre trossamfunn ble forfulgt og drept. Holocaust-termen brukes oftest til å beskrive folkemordet på de europeiske jødene. Men den anvendes også som fellesbetegnelse for massedrapene på de som ble drept på basis av arvelighetskriterier: jøder, sigøynere og funksjonshemmede, og for hele den nazistiske masseutryddelsespolitikken.

Selve ordet Holocaust stammer fra det greske ordet holókauston som betyr brennoffer. Det er ofring hvor hele dyret blir brent. På 1800-tallet begynte man å bruke holocaust om en massakre, det vil si drap på mange mennesker. I 1942 ble ordet brukt for første gang om Hitlers behandling av jødene. Holocaust som egennavn på nazistenes folkemord på jødene under 2. verdenskrig kom i bruk på slutten av 1950-tallet. Siden begynnelsen av 1980-tallet har mange argumentert for at nazistenes massedrap på andre folkegrupper også skal inkluderes i Holocaust-termen, mens ordet Shoah i økende grad blir brukt om nazistenes folkemord på jøder.