Hereoene er en folkegruppe som snakker bantu-språket herero. De fleste hereroene bor i Namibia, men mindre grupper holder også til i Botswana og Angola. Totalt består folkegruppen av omkring 120.000 personer i dag.

I overgangen mellom 1800 og 1900-tallet var området til hereroene dominert av tyske kolonimakter. En kvegpest tok livet av store deler av hereroenes buskap. Dermed ble mange tvunget til å selge beitemarker til tyske bønder og ta jobb på gårdene deres. Der opplevde hereroene tøffe arbeidsvilkår og dårlig behandling.

I 1904 gjorde hereroene opprør. Det ble slått hardt ned av tyskerne. Mellom 1904 og 1908 ble hereroene utsatt for forfølgelse og massemord. Mange ble skutt og andre ble drevet ut i ørkenen. De overlevende ble stuet sammen i konsentrasjonsleire. Befolkningen ble redusert fra omkring 70-80.000 til 20.000.

Disse hendelsene regnes som det første folkemordet i nyere tid og som en forløper til Holocaust. Kolonimaktene regnet den afrikanske befolkningen som en underlegen og mindreverdig rase. Denne rasetenkningen ble videreutviklet i mellomkrigstiden og brukt for å begrunne forfølgelsen av jøder og andre grupper under 2. verdenskrig.

Den tyske generalen som var ansvarlig for forfølgelsen av hereroene, het Lothar von Trotha. I en ordre befalte han at alle hereroer som ble funnet i den tyske kolonien, skulle skytes. Viljen til å drepe alle hereroene sammen med det store antallet faktisk drepte, gjør at hendelsen kan kalles et folkemord.

I forbindelse med hundreårsmarkeringen for folkemordet på hereroene ba Tyskland for første gang om unnskyldning for hendelsene. Tysklands utviklingsminister innrømmet at forfølgelsen av hereroene kunne kalles folkemord.