print logo

Antijudaisme

Den prinsipielle antisemittismen oppsto med kristendommen, som gjorde krav på å erstatte og fortrenge det gamle paktsfolket – altså jødene. Begrepet om Kirken, slik det ble formulert av kirkefedrene, hadde nær sagt alltid brodd mot dem som ikke aksepterte Kristus som frelser.

Tresnitt av Michael Wohlgemut (1434–1519) som forestiller korsfestelsen av Vilhelm av Norwich i 1144. Sirklene på jakkene til mennene skal vise at de er jøder.

Jødehatets religiøse røtter

Jødedommen ble oppfattet som en forløper til kristendommen, og fikk etterhvert også status som dens motpol og fiende. En vanlig kristen-teologisk forklaring på forfølgelsen av jødene var helt fra Paulus’ tid at den var en straff fra Gud som hadde sin årsak i jødenes motvilje mot å ta til seg det kristne budskap.

Den første historisk påviselige ildspåsettelsen av en synagoge skjedde i 388 i den syriske byen Kallinikon ved Eufrat etter påbud fra en biskop. Keiser Theodosius krevde at synagogen ble gjenoppbygd, men slike pålegg var unntaket snarere enn en regelen, og som oftest økonomisk motivert.

Med keiser Titus’ ødeleggelse av tempelet i Jerusalem år 70 – som er fremstilt i Titusbuen i Roma – fikk diasporatilværelsen en ny karakter, ettersom jødene mistet sitt sentrum.

 

Korstogene

Middelalderens korstog var båret av en drøm om å gjenvinne Det hellige land fra hedningene med makt. Jødedommen ble slått i hartkorn med islam, og korstogsbegeistringen brakte med seg aggresjoner og overgrep mot jødiske kvarterer i de europeiske byer og i Palestina. Korstogene var båret av eskatologiske forestillinger om kristendommens endelige seier over sine religiøse motstandere. Korsfarerne krevde at jødene i Nord-Frankrike, Provence og de tyske Rhinlandene måtte bekjenne seg til kristendommen. Alternativet var dåp eller død. Da korsfarerne nådde frem til Jerusalem og Haifa, ble alle jøder drept. Bildet må allikevel ikke tegnes svart-hvitt. En rekke biskoper, som også var verdslige makthavere, forsvarte jødene, og forfølgelsene fikk dermed ulik karakter i forskjellige områder.

 

Kirken og jødene

De første klart diskriminerende bestemmelsene i forholdet mellom jøder og kristne kom med det tredje laterankonsilet. Det hadde i 1179 slått fast at jøder ikke kunne ha kristne tjenere hos seg, og at kristne i det hele tatt ikke kunne leve i samme hus som jøder. Vedtaket førte til økt diskriminering og atskillelse, og til opprettelsen av gettoer. Dette ble gjennomført til ulike tidspunkter i forskjellige land - avhengig av toleransegrad og økonomiske hensyn. Laterankonsilene i 1179 og 1215 begrenset også jødenes ervervsmuligheter. Jødene hadde mange steder ikke tillatelse til å eie jord, de kunne ikke ha offentlige stillinger, hadde ikke lov til å ansette kristne og ble ofte henvist til å være pengeutlånere – et yrke som hadde vært forbudt av kirken siden 1179.  Selv om jødenes framtredende rolle innen kredittmarkedet bare vedvarte en kort periode i det 12. og 13. århundre, levde det negative bildet av den jødiske ågeren videre – også i områder der det ikke bodde jøder.

Det 4. laterankonsilet (1215) fikk skjebnesvangre følger for jødene. 300 biskoper fattet vedtak om et eukaristisk dogma, dvs. nattverden, som innebar at kristne ble påbudt å tro at brød og vin forvandlet seg til virkelig kjøtt og blod under den hellige messen. Legender og historier om jødenes skjending av nattverdsbrødet dukket opp så tidlig som i det 13. århundre, og var nært assosiert med karakteristikken av jødene som kristusmordere. Det ble påstått at jøder hadde kjøpt eller stjålet nattverdsbrødet, for så å skjende det for å håne den kristne troen. Ved dette tidspunktet hadde det også begynt å versere anklager om ritualmord, beskyldninger om at jødene drepte kristne barn for å bruke blodet deres til å bake mazzot. Ritualmordlegenden dukket første gang opp i Norwich i 1144 og spredte seg hurtig i Europa, til tross for kongelige og pavelige advarsler.

I senmiddelalderen ble de negative fantasiene om jødenes ugjerninger tilført ytterligere næring. Noen av disse fantasiene har levd videre helt fram til vår egen tid. Ved siden av ritualmordlegenden og anklagen om at jødene skjendet nattverdsbrødet, bredte det seg fra 1300-tallet påstander om at de forgiftet drikkevannskilder, spredte pest og stod bak sammensvergelser mot majoritetsbefolkningen. Påstanden om at jødene forgiftet brønner og elver dukket første gang opp i Frankrike i 1321 og fikk økt utbredelse og forsterket virkning som følge av pestens herjinger i Europa mellom 1347 til 1352. Hundrevis av jødiske menigheter mellom Spania og Øst-Europa ble ødelagt og menneskene myrdet. Ofte ble jødiske menigheter gjort kollektiv ansvarlig for sykdommen allerede før den brøt ut (eksempelvis i Basel 16. januar 1349).

Jødenes «demoniske oppfinnsomhet» ble anvendt som et negativt speilbilde av de hellige miraklene og martyrenes utståtte lidelser. Billedlige framstillinger av for eksempel ritualmord ble en bestanddel i kirkedekorasjoner. Beskyldningene ble brukt til å rettferdiggjøre pogromer og plyndringer. 

På det 4. laterankonsilet krevde paven særlige merker på jødenes og muslimenes (saracenernes) klær for å unngå «kjønnsblandinger». Kravet var på dette tidspunkt ikke spesifisert. Kjennetegnene varierte fra land til land og med moten.

Teksten fra det fjerde laterankonsil:
I bestemte områder skiller jøder og sarasenere seg fra de kristne ved klærne, men i andre er det oppstått en slik forvirring at de ikke kan skjelnes ved noe. Dermed skjer det fra tid til annen at kristne ved en feil har forhold til jødiske eller sarasenske kvinner, og jøder og sarasenere med kristne kvinner. For at ingen – med det forsvar at de tok feil – i fremtiden skal kunne unnskylde seg for slike forbudte relasjoner, bestemmer vi at jøder og sarasenere av begge kjønn i alle kristne provinser og til alle tider i det offentlige skal skilles fra andre folk ved sine klær. Spesielt siden det kan leses hos Moses [4. Mos 15, 37-41] at denne loven har blitt gitt dem.

 

Forfølgelse og bortdriving – utvisning

Et interessant møtested for de tre religionene i høymiddelalderen var Spania. Det ble arrangert regelrette disputter mellom representanter for de tre religionene. Noe liknende skjedde på Sicilia under stauferkongen Fredrik II. Men Spania var også landet hvor en større utvisning av jøder foregikk, og der jøder ble klassifisert ikke bare etter tro, men også etter «rasekriterier».

Den fredelige sameksistensen mellom religionene i Spania tok slutt på grunn av kamper mellom ulike makteliter. Katastrofen i Spania begynte i 1391 med overfallet på jødekvarteret i Sevilla, som snart spredte seg til andre byer i Andalucía og videre til Toledo, Kastilia og Catalonia. To av landets største menigheter, Barcelona og Valencia, ble utradert for bestandig. I det tidlige 15. århundre fikk Castilla strenge lover rettet mot jøder, i 1413 Aragonia. Mange konverterte eller forlot Spania. I stedet for samliv fikk man omfattende tvangsdåp. I 1492 ble jødene jaget ut av Spania for godt. Jødefiendtligheten i Spania inneholdt religiøse komponenter, men også et raseelement, som gjør det vanskelig å redusere den til et religiøst spørsmål. Måten raselovene ble brukt i Spania for å kontrollere herkomsten, har visse likhetstegn med nazistenes fremgangsmåter på 1930-tallet.

Jødeforfølgelsen i Spania på 1400-tallet ble brukt for å oppnå politiske mål. Jødefiendtligheten var først et uttrykk for underklassens – bøndenes – fordommer, men ble av makthaverne etter hvert brukt som ventil for å gjøre standssamfunnet akseptabelt. «Faren» som jødene angivelig utgjorde ble, slik som i den moderne antisemittismen, brukt til å avlede misnøye og å skape indre samhold. I Spania ble både jøder og muslimer i denne sammenheng brukt som syndebukker.

 

Reformasjonen

Martin Luthers holdninger til jødene var flertydige og skiftet over tid. Mens reformatoren var positiv til jødene i sine ungdomsskrifter, er hans senere skrifter fulle av jødehat. I de sistnevnte hevdet Luther blant annet at jødene var kristusmordere, «en plage, pest og en ren ulykke». I 1543 utkom hans beryktede skrift «Von den Juden und ihren Lügen» – en tekst som 400 år senere skulle bli anvendt i nazistenes propaganda. Luther ville akseptere jødene bare dersom de lot seg døpe, altså om de oppga å være jøder. Han anklaget jødene ikke fordi de var av en dårligere rase, slik spanjolene hadde gjort, men for å hevde at de var av en bedre rase. Han var fortsatt villig til å døpe fromme jøder, men deretter ville han ta dem med ut på en bro, binde en stein rundt halsen deres og kaste dem i elva. Han oppfordret også til å tenne på jødenes hus og synagoger, og det så grundig at ingen senere kunne finne spor etter jødisk bosetting.

 

Øst-Europa

Den mest dramatiske forfølgelsen av jødene i Øst-Europa skjedde på områder som nå ligger i Ukraina. De første kjente store overgrepene fant sted i Kijev i det 12. århundre og hadde økonomiske og religiøse beveggrunner. De mest dramatiske voldshandlingene skjedde allikevel under Chmielnickipogromene i 1648. Herjingene varte i flere tiår. I historieskrivingen blir de ofte omtalt som syndfloden. Dette var uten tvil den største drapsbølgen som hjemsøkte jødene i førmoderne tid. Tallet på drepte er vanskelig å fastslå, men forskningen hevder at det dreide seg om ca. 100 000 mennesker.

 

Litteratur

Trond Berg Eriksen et al.: Jødehat: antisemittismens historie fra antikken til idag, Oslo 2005

Emneord: Antisemittisme, Antijudaisme Av Einhart Lorenz
Publisert 6. okt. 2011 09:34 - Sist endret 18. okt. 2011 12:17