Tyrkia ble til som eget land i 1923. Frem til 1923 var området som nå er Tyrkia den sentrale delen av det osmanske riket. På slutten av 1800-tallet vokste det frem en bevegelse, ungtyrkerne, som ville skape en moderne nasjonalstat, som de kalte Tyrkia, på restene av det som hadde vært det mektige osmanske riket. Ungtyrkernes parti kom til makten gjennom revolusjon i 1908, og tvang frem en ettpartistat i 1913 gjennom et militærkupp. I dette tidsrommet utviklet ungtyrkerne en autoritær og ekskluderende nasjonalisme. Slagordet til ungtyrkernes førende ideolog, Zia Gökalp, var: Tyrkia for tyrkiskspråklige muslimer.

Indre fiender i form av ikke-muslimske nasjonalistiske bevegelser var ifølge ungtyrkerne en hovedårsak til det osmanske rikets forfall. Militærstyrets leder, Talat Pasha uttalte: På grunn av fiendtligheten hos disse folkene ble Tyrkia ødelagt, den ene provinsen etter den andre slik at det tyrkiske imperium var redusert til ikke-eksistens. På dette tidspunktet var Tyrkias fiender i hovedsak de europeiske kristne stormaktene Russland, Frankrike og England, som armenerne og andre kristne i en årrekke hadde samarbeidet nært med. Armenere etablerte også egne politiske partier og geriljagrupper som ville etablere en selvstendig armensk stat, selv om disse hadde lite gjennomslag blant det store flertallet av armenere.

Da det osmanske riket gjorde det katastrofale valg å gå med i første verdenskrig på Tysklands side, ble alle ikke-muslimske folk i Tyrkia dermed stemplet som Tyrkias fiender. Den indre fiende ble satt i ledtog med den ytre fienden. I begynnelsen av krigen gikk det osmanske riket til felttog mot Russland. Nederlaget var knusende. Da den osmanske hæren trakk seg tilbake etter nederlaget, forsøkte de å hevne seg på armenerne. Tusenvis av armenere flyktet i panikk og søkte tilflukt ved den russiske grensen, hvor flere tusen menn vervet seg i den russiske hæren, hvor de også deltok aktivt i kamper mot sine tidligere herrefolk. Det overbeviste krigsminister Enver Pasha om totalt armensk forræderi. For den nasjonalistiske eliten i det ungtyrkiske parti var dette anledningen de hadde ventet på. Det armenske problem skulle løses, og det ble lagt planer for utslettelsen av armenerne.

Våren 1915 ble det gitt ordre om å avvæpne alle armenere i den osmanske hæren og å drepe alle høyt utdannede armenere i hovedstaden Konstantinopel. Etter drapene i Konstantinopel foregikk massakrene på armenerne i et rasende tempo, noe hendelsene i Moush den 10. juli 1915 viser: Tyrkiske spesialstyrker samlet sammen armenske kvinner og barn, skjøv dem inn i låver, dynket veggene med parafin og tente på. Mennene ble henrettet med bajonetter. Det er dokumentert at ofrene for massakrer som i Moush også ble utsatt for omfattende tortur og seksualisert vold. Den amerikanske ambassadøren Henry Morgenthau rapporterte hjem: Fingernegler ble trukket ut, lemmer revet fra hverandre, tenner slått ut, neser knust og koner og døtre ble voldtatt åpent foran sine mishandlede menn. I tillegg ble stadig mer armensk eiendom plyndret. Lignende overgrep skjedde over hele det osmanske riket denne sommeren. De fleste menn ble drept på stedet. Kvinner og barn ble deportert. Tyrkiske myndigheter hevder den dag i dag at de fleste armenere som mistet livet i årene 1915-1916 bukket under av sult og sykdom ved deportasjoner. Men deportasjonene skjedde gjennom den brennhete ørkenen, midt på sommeren, og utfallet var nærmest gitt: Under de lange marsjene sørover gjennom ørkenen døde hundretusener fordi de ble nektet vann og mat, eller angrepet av røverbander. Mange ble også druknet i flodene Eufrat og Tigris.

Tapstallene ved deportasjoner var riktignok ekstremt høye, men i Moush ble alle ofrene drept på stedet. 60 000 i tallet. Deportasjoner kom ikke på tale. Den norske misjonæren Bodil Biørn som var stasjonert i byen var vitne til folkemordet og tok de fotografiene du kan se på denne siden.

Tilintetgjørelsen av en million armenere – eller halvparten av de som bodde i det osmanske riket – innledet en ny tidsalder der stater i stigende grad brukte organisert vold og massedrap som politisk strategi. Folkemordet på armenerne viste at hele befolkningsgrupper kunne bli stemplet som statsfiender under en total krig. Men under første verdenskrig var massedrap på sivile i et slikt omfang ennå et unntak.