Under den tyske okkupasjonen av Norge var tyskerne svært aggressive mot motstand. Under krigen var det to hovedkategorier for fanger: krigsfangene var militærpersonale som var tatt til fange, mens de politiske fangene var sivile personer som var arrestert på grunn av motstandsaktiviteter. Krigsfangene var beskyttet av Folkeretten og ble i stor grad behandlet deretter. De politiske fangene som sivile personer ble ikke omfattet av denne. De var derfor rettsløse og dette gjenspeilet seg i den behandlingen de fikk i fange- og konsentrasjonsleirene.

Nazistene opprettet en rekke fangeleirer i Norge, med Grini som den største. Selv om behandlingen i de norske leirene kunne være hard, var forholdene likevel generelt sett bedre enn i konsentrasjonsleirene i Tyskland. I begynnelsen ble deportasjon til leirer på det tysk-okkuperte kontinentet regnet som en ekstra streng straff, men ettersom krigen utviklet seg og det var mangel på arbeidskraft i den tyske krigsindustrien, ble stadig flere norske fanger sendt til Tyskland for å innsettes som tvangsarbeidskraft. De fleste kom til Sachsenhausen, men mange satt også i Buchenwald, Mauthausen, Bergen-Belsen og i kvinneleiren Ravensbrück. En spesiell gruppe blant de norske politiske fangene var de som var kategorisert som ”Nacht-und-Nebel”-fanger (NN-fanger), fanger som ved å isoleres i spesielle leirer uten kontakt med omverdenen skulle forvinne i ”natt og tåke”. Leiren Natzweiler i Alsace ble spesielt kjent som NN-leiren. NN-fangene levde under betraktelig dårligere vilkår enn de andre politiske fangene. Av de over 9.000 nordmennene som ble deportert til fengsler, tukthus og leirer i Tyskland og i de tyskokkuperte områdene var rundt 6.000 politiske fanger (i tillegg kommer krigsfangene og jødene). Av disse døde nesten 800.  

Flertallet av de norske politiske fangene ble hentet ut av konsentrasjonsleire av de hvite bussene.