De første omkring 300 nordmennene meldte seg til tysk krigstjeneste i Divisjon Wiking i januar 1941. Fart i rekrutteringen ble det imidlertid først da krigen mellom Tyskland og Sovjetunionen brøt ut i juni 1941. På kort tid meldte det seg mer enn 1000 frivillige. Noen av disse kom til Divisjon Wiking, men hovedmassen endte i Den norske legion. Waffen SS er den militære grenen av nazistpartiets beskyttelsesavdeling (SS) som etter hvert ble en sentral institusjon i Nazi-Tyskland.

I vervingspropagandaen ble det lagt vekt på at Waffen SS var et militærkorps hvor soldater fra det nazistene kalte "germanske land" var likestilt. Under rekruttopplæringen gjennomgikk de frivillige ideologisk skolering i blant annet raselære. Hensikten var å gjøre dem til “politiske soldater" i nazismens tjeneste. I rekrutteringen til Den norske legion ble det gitt løfter om at de frivillige skulle kjempe i rent norske avdelinger i Finland, men nordmennene ble i stor grad underlagt ren tysk styring og hovedsakelig sendt til andre steder enn Finland. De ble også lovet et gårdsbruk etter avsluttet tjeneste. Først skulle dette være i Norge og senere, da krigen mot Sovjetunionen var begynt, i de okkuperte områdene i øst. Dette ble det heller aldri noe av. Noen Waffen SS-frivillige gikk etter fronttjenesten inn i Statspolitiet, Germanske SS Norge og Hirden, andre i SS Vaktbataljon som tjenestegjorde i de norske konsentrasjonsleirene med russiske og serbiske krigsfanger.

Over 700 nordmenn falt eller forble savnet på Østfronten. De Waffen SS-frivillige ble etter krigen dømt som landssvikere. Man undersøkte imidlertid ikke om de hadde begått i krigsforbrytelser eller hadde vært involvert i massakrer på jøder og annen sivilbefolkning. Hele Waffen SS ble dømt som en krigsforbryterorganisasjon i under rettsoppgjøret i Nürnberg etter den andre verdenskrig.