I borgerkrigen (1926-1949) før Mao tok makten, døde rundt 10 millioner mennesker, og 18.5 millioner døde av bombing, hunger eller sykdom under den japanske okkupasjonen (1937-1945). Men hovedårsaken til forakten for menneskeliv var å finne i Maos ideologi.

Mao mente at hurtig industrialisering, og kollektivisering av jordbruket, slik det var gjort i Sovjetunionen tidlig på 1930-talet, var framtiden for Kina. Et kollektivisert jordbruk skulle produsere et matvareoverskudd som kunne fremme industrialiseringen.

I stedet for en gradvis prosess, tvang Mao bøndene i 1955 til en fullstendig kollektivisering av jordbruket, og i løpet av 1956 var 90 % av bøndene kollektivisert uten at det ble produsert mer mat.

Med Stalins død, og et mer liberalt styre og kritikk av Stalins personkult i Sovjetunionen i 1956, fryktet Mao en lignende utvikling i Kina. Han satte i gang kampanjen mot "høyre-revisjonismen" året etter. Hundretusenvis av intellektuelle og rike bønder, samt deres familier ble sendt til arbeidsleire for å ha kritisert partiet eller dets politikk.

I 1958 lanserte Mao programmet Det store spranget framover. Dette lignet på Stalins forsøk 30 år tidligere på å tvinge korn fra bøndene. Innholdet i Det store spranget framover var at all privat eiendom ble forbudt, alle kollektive jordbruk ble del av "folkekommuner", tradisjonelle jordbruksmetoder ble byttet ut mot nye og uprøvde. Alt dette skulle gi realisere urealistisk høye produksjonsmål for korndyrkingen. Mao og hans medhjelpere krevde inn og beslagla så mye jordbruksprodukter som de mente reformen skulle gi. Resultatet ble at titalls millioner bønder ble fanget i historiens største sultkatastrofe. De ble nektet adgang til byene og måtte ty til å spise mus, blader, eller mennesker. Dødsraten nådde utrolige 29 % i 1960. Samtidig økte Mao eksporten av korn til Sovjetunionen i bytte mot industriell hjelp og våpen. Mao nektet for at reformen var gal, og skyldte på fiender av kommunismen som årsaken til sulten.

Vi antar at mellom 20 og 43 millioner mennesker døde i sultkatastrofen mellom 1959 og 1961.

I 1966 foregikk det en maktkamp i det kinesiske kommunistpartiet. Mao søkte støtte hos den yngre generasjonen av kinesiske kommunister. Resultatet ble det som het Den store proletære kulturelle revolusjon, eller Kulturrevolusjonen. Mao skapte en myte om seg selv, og Mao ble sett på som en hellig person: alt Mao sa eller gjorde var riktig fordi det var Mao som sa eller gjorde det.

Det ble opprettet Røde brigader i fabrikker og landsbyer. De mest fanatiske studentene og arbeiderne utgjorde medlemmene i De røde brigadene. De angrep alle Mao mente var fiender av det kinesiske folket, og det var stort sett mennesker med utdanning eller eldre funksjonærer i kommunistpartiet.  Professorer, lærere og funksjonærer ble offentlig ydmyket, slått og ofte drept.

Kampanjen mot de intellektuelle og kulturen utviklet seg til å bli en maktkamp innen partiet. I 1967 brøt det ut kamper mellom forskjellige Røde brigader, og i 1968 måtte hæren gripe inn for å få kontroll siden den kinesiske økonomien og statsadministrasjonen nærmest hadde brutt sammen.

Selv om Kulturrevolusjonen var mer voldelig og dramatisk, så krevde den færre offer enn Det store spranget fremover. Vi antar at rundt 7 millioner mennesker ble drept under Kulturrevolusjonen. Denne blodige perioden i Kinas historie tok slutt med Maos død i 1976.