Den polsk-jødiske juristen Raphael Lemkin introduserte under den annen verdenskrig begrepet folkemord, eller genocid (genos betyr familie eller stamme, cide betyr massakre). Folkemord var, ifølge Lemkin, å drepe andre mennesker på grunnlag av hva de var, for eksempel trosretning, etnisk tilhørighet, seksuell legning eller kjønn, og ikke på grunn av noe de hadde gjort, som for eksempel å gjøre opprør eller revolusjon.

Etter lenge å ha vist interesse for folkemordet på armenerne, og på hans egen tid, det jødiske Holocaust, ville Lemkin lage en lov som kunne vise at systematiske drap på mennesker på grunn av rase, tro eller religion var en forbrytelse som overgikk alle andre forbrytelser en stat og dens innbyggere kunne gjøre seg skyldig i. Loven skulle forhindre slike grusomheter fra å skje igjen.

I 1948 fikk Lemkin gjennomslag for loven som en del av folkeretten i FN, og den gjelder den dag i dag. Skyldige i folkemord kunne fra nå av dømmes for en internasjonal domstol, slik vi så i saken mot den serbiske krigsforbryteren Slobodan Milosevic i tribunalet for det tidligere Jugoslavia i Haag. Lemkin hadde nok ønsket at denne loven skulle forhindre fremtidige folkemord. Dessverre ser vi at folkemord fremdeles forekommer.

I 2007 har Australia, Belgia, Bolivia, Brasil, Canada, Chile, Colombia, Cuba, Danmark, Den dominikanske republikk, Ecuador, Egypt, El Salvador, Etiopia, Filippinene, Frankrike, Guatemala, Haiti, Hellas, Honduras, Hviterussland, Island, India, Iran, Israel, Kina, Libanon, Liberia, Mexico, Myanmar, New Zealand, Norge, Pakistan, Panama, Paraguay, Peru, Russland, Sverige, Ukraina, Uruguay og USA ratifisert folkemordkonvensjonen.