Historieskrivingen om Holocaust og det fransk-jødiske samfunnets identitetsendringer er to fenomen som har utviklet seg i forskjellig takt, men hele tiden hatt gjensidig påvirkning.

Undersøkelsen av forskjellige etapper i historiseringen av Shoah i Frankrike, på den ene siden, og endringer i de franske jødenes identitet, på den andre, tegner opp to spor: Det ene er det vitenskapelige studiet av Den endelige løsningen i Frankrike, og det andre sporet er konstitueringen av en jødisk identitet som er intimt forbundet med en fellesskapsformende fortolkning av Holocaust. Den historiografiske utviklingen og omslagene i minnene om hendelsen kan sees som et mer eller mindre synkront svar på disse formene for historiske minner. Disse to sporene har - etter å ha hatt en periode med konvergens (mellom 1945 og seksdagerskrigen i 1967) - i dag nådd et punkt hvor divergensen er på det største. Denne divergensen stiller spørsmål ved de grunnleggende faktorene i konstitueringen av dagens jødisk identitet i Frankrike. Her er feltet blitt stadig redusert, og det finnes nå to paradigmer: Det dogmatiserte minnet om Shoah som er blitt reist opp som en sivil og sekulær religion, og det sakraliserte båndet til staten Israel som er så sterkt at det kan legitimere oppblomstringen av radikale isolasjonistiske grupperinger, slik vi har sett de siste årene blant de som setter premissene og de representative organene blant jøder i Frankrike, hvis legitimitet hviler på en klart avgrenset fortolkning og historisering av Shoah. Hvilken rolle spiller historiografien i problematikken omkring jødisk identitet? Hvilke er de viktigste fasene i utviklingen av de to sporene? Dette prosjektet tar for seg forholdet mellom identitet og minne gjennom undersøkelser av konvergenser og divergenser mellom tempoet i historiseringen av Holocaust og tempoet i skapelsen av og tilslutningen til en identitets-Shoah som er tenkt å skulle fungere som en grensemarkør for dagens jødedom.