print logo
English version of this page

Demokratiets institusjoner i møte med en nazistisk okkupasjonsmakt: Norge i et komparativt perspektiv (avsluttet)

”Demokratiets institusjoner i møte med en nazistisk okkupasjonsmakt: Norge i et komparativt perspektiv” var et historiefaglig forskningsprosjekt i regi av Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter. Prosjektet hadde sin hovedfinansiering fra Norges forskningsråd. Sluttrapporten ble levert til Forskningsrådet i 2016.

Om prosjektet

Hvorfor og i hvilken grad bidro ansatte i norske statsinstitusjoner til undertrykkelsen av sine medborgere under andre verdenskrig, med deltakelsen i Holocaust som det verste eksempelet? Og hvorfor ønsket og klarte noen av dem å gjøre motstand? Disse spørsmålene har vært de fundamentale spørsmålene HL-senterets prosjekt «Demokratiets institusjoner i møte med en nazistisk okkupasjonsmakt» (DIMNO) har prøvd å gi svar på. Bildet som etter hvert dannet seg gjennom studiene av politi, embetsverk og skole har vist seg å være svært mangefasettert. Vi kan på den ene siden ikke forstå valgene som ble tatt uten å ta innover oss de harde realitetene mennesker i det tyskokkuperte Norge sto ovenfor. All form for opposisjon kunne føre til skarpe reaksjoner fra de nye makthaverne, uten at man nøyaktig visste hvilke.  Åpent nekte å utføre en ordre man ikke likte innebar i beste fall å miste jobben, i verste fall konsentrasjonsleir eller til og med henrettelse. Det er åpenbart at dette passiviserte og skremte mange.

Selv når man tar innover seg denne dystre bakgrunnen er det likevel store forskjeller i folks evne og vilje til i smått og stort å stikke kjepper i det nye regimets tannhjul. På den ene siden finner vi en liten, men viktig gruppe av nazistiske aktivister som ikke bare ivrig utførte ordre, men som kom med egne initiativer. Disse utgjorde ofte en stor fare for kollegaer og fiender av nazismen de kom i kontakt med i embets medfør. Det er ikke tvil om at både norske og tyske nazister ønsket seg en norsk stat fylt med folk med slik innstilling. Men tross iherdige tiltak kom man ikke unna det faktum at det kort og godt var for få å ta av i Norge, og det var dermed bare noen få spesielle enheter, som det politiske politiet Statspolitet, hvor ivrige nazister dominerte. Resten av de ansatte var alt fra rene opportunister, via pragmatikere til svært ivrige motstandsfolk.

Det må likevel understrekes at ansatte som støttet nazismen ideologisk ikke var en forutsetning for at nazistiske ordre ble utført. Åpen ordrenekt var i de aller fleste tilfeller betinget av kollektiv organisering, slik at en reaksjon måtte ramme alle, ikke bare enkeltpersoner. Alternativet var en situasjon hvor det eneste de modigste oppnådde ved å nekte ordre var å selv miste jobben, uten at dette hjalp dem protesten var ment å hjelpe. Uten et fast kollektiv med vilje og evne til å støtte hverandre og straffe svikere var det nemlig alltid noen som var for opportunistiske, pragmatiske eller kort og godt for redde til å nekte å utføre ordre.  Dette har blitt svært synlig gjennom å kontrastere de ulike sektorene og institusjonene prosjektet har undersøkt.  Politiet ble raskt ble splittet og underkuet. At dette ikke var gitt blir vist av undersøkelsen av politifangene i Stutthof-leiren, som klarte nettopp å danne en slik effektiv kollektiv organisasjon som avviste de nazistiske kravene. Lærerne klarte derimot å bygge opp en formidabel undergrunnsorganisasjon. Da forsøket på å nazifisere skolen kom våren 1942 klarte å mobilisere til nær kollektiv motprotest. Også i departementene ser vi hvor viktig kollektivet var for å «stive opp» mindre politisk motiverte eller karaktersterke kollegaer. Der hvor slike kollektiv ikke fantes, eller hvor de ble svekket gjennom personellutskiftinger eller økt kontroll, sank også evnen til mer effektiv motstand.

Selv om virkelig effektiv motstand betinget nær kollektiv organisering og handling, innebar det ikke at folk sektorer hvor dette ikke eksisterte viljeløst utførte det de ble satt til. Selv om man nominelt utførte en ordre, var det mange måter å gjøre dette på. Det var mange smutthull for trenering eller sabotasje som kunne utnyttes av motstandere av det nye regimet. I noen tilfeller, som der hvor politifolk advarte om kommende arrestasjoner de kanskje til og med selv skulle utføre, kunne dette være et spørsmål om liv og død.
Til sist har DIMNO satt funnene fra Norge inn i en europeisk kontekst, med spesielt fokus på det landet som er mest sammenlignbart: Nederland. Dette har synliggjort hva som var spesifikt norsk, og hva som er konsekvenser av mer allmenne tendenser. Mens for eksempel lærernes organisasjon var et særnorsk fenomen, var reaksjonene i norsk og nederlandsk politi svært like.

Kort oppsummert har DIMNOs funn bidratt til å vise hvilken rolle enkeltmennesker og grupper kan spille innenfor et totalitært system. Påvisningen av både begrensningene og mulighetene man har er svært viktige å ta med seg både når man vurderer fortiden, men også som et historisk varsko for mulighetene til å stå opp mot urett i dag.
Noen delprosjekter er fortsatt under arbeid. Et forskerprosjekt (Kampen om skolen) og et doktorgradsprosjekt (Komparativ undersøkelse av tre norske politikamre) ferdigstilles i løpet av 2018, og en siste del vil foreligge i 2019.

 

Styringsgruppe

 

Prosjektleder: Odd-Bjørn Fure

Prosjektkoordinator: Øystein Hetland

Forskerprosjekter

 

Nicola K. Karcher: Kampen om skolen

Forskningsprosjektet har undersøkt forsøket på å ensrette den norske skolen og kartlegge den sivile kampen mot nazifiseringen.Det er flere viktige spørsmål i denne sammenhengen: I hvilken grad agerte NS på eget initiativ, og hvordan manifesterte avhengighetsforholdet til de tyske instansene seg med hensyn til partiets nazifiseringsforsøk? Kunne vi her snakke om en slags emansipasjonsforsøk fra NS’ side? Representerte partiet en selvstendig ideologisk holdning som gjorde ensrettingen av den norske skolen «nødvendig», eller dreide det seg først og fremst om en strategisk beslutning for å styrke den egne posisjonen overfor Rikskommissariatet? Spilte en aktiv ideologisk utveksling med tyske aktører som for eksempel SS eller Hitlerjugend en rolle, fungerte disse som inspirasjonskilde, eller var NS en ren videreformidler av ideer som partiet fikk fra tysk hold?

På den andre siden har undersøkelsen av reaksjonen nedenfra vært av sentral betydning for prosjektet. Dette inkluderer særlig spørsmålet hvorfor nazifiseringsforsøket mislyktes og hvilken form motstanden hadde. Hvordan ble for eksempel den aktive sivile motstanden innledet? Hvem tok initiativet; hvilke lærere, skolebestyrere eller foreldre spilte en avgjørende rolle? Altså: Hvem var de sentrale aktørene, hvordan agerte de og hva var deres motivasjon? Hvor-dan fungerte kommunikasjonen innenfor den folkelige aksjonen? Hvilke regioner eller lokal-samfunn var spesielt viktig for å utvikle en holdning mot nazifiseringen? Hvilken rolle spilte foreldrene som private aktører og hvordan organiserte de seg?

 

Terje Emberland:  Norsk politi i Stutthof-leiren

Under krigen ble 271 ”upålitelige” norske politimenn sendt til en omskoleringsleir for germanere ved Stutthof. Det ble en fiasko. Politimennene klarte her det de ikke hadde klart tidligere – å danne en felles front mot nazifiseringsframstøt. Stutthof-oppholdet representerer en kontrast til det svært blandede inntrykket norsk politi gjorde under krigen, og kan ha fungert som en slags hvitvask av hele politiet. Stutthof er også en illustrasjon både av SS’ urealistiske planer for Norge generelt og norsk politi spesielt, og de interne konfliktene både innenfor SS og mellom SS og Terboven.

Prosjektet har dokumentert prosessen som ledet til Stutthof-oppholdet, kartlagt oppholdets karakter og innhold, og undersøkt etterhistorien – hvilken betydning fikk oppholdet for synet på politiet under og etter landssvikoppgjøret.

 

Terje Emberland: Norsk og tysk politi før krigen

Den nazistiske maktovertagelsen i Tyskland førte ikke til at norsk politi vendte sine tyske kollegaer ryggen. Norsk politi var i utgangspunktet påvirket av tysk politi, og det praktiske og organisatoriske samarbeidet tiltok i mellomkrigstiden. Studieturer til Tyskland var vanlige, og norske politiembetsmenn besøkte til og med tyske konsentrasjonsleirer.

Prosjektet søkte å utforske institusjonelle og personlige forbindelser mellom norsk og tysk politi mellom 1933 og 1940. Det har blitt vurdert hva disse forbindelsene indikerte av holdninger og sympatier innenfor norsk politi, og viktigheten av disse når det gjelder å forklare norsk politis reaksjoner på nyorganiseringen.

Doktorgradsprosjekter

 

Kjetil Simonsen:  Kollaborasjon og motstand i tre norske departementer

Prosjektet hadde som hovedmotiv å undersøke i hvor stor grad det var mulig å transformere førkrigstidens norske statsadministrasjon, nominelt basert på politisk nøytralitet, til et politisert byråkratisk system hvor det ble forventet at de ansatte i statsadministrasjonen skulle aktivt arbeide for å gjøre Norge til et nazistisk samfunn. Sentralt har stått å se på hvor langt førkrigsansatte var villige til å strekke seg i møtet med de nye politiske krav. Kunne departementene "nazifiseres" med eksisterende personell, eller måtte nyansettelser av overbeviste nasjonalsosialister til? Tilsvarende har de eksisterende departementsstrukturene blitt undersøkt med samme utgangspunkt - var det mulig å bruke de gamle organisasjonsformene til gjennomføring av nazistisk politikk? Eller måtte det skapes helt nye institusjoner og enheter, som var i pakt med nasjonalsosialistiske ideer og konsepter for hva statsadministrasjonen skulle være? Og til sist - hvilke konsekvenser hadde svarene på disse spørsmålene for mennesker som kom i befatning med statsadministrasjonen?


Øystein Hetland:  Komparativ undersøkelse av tre norske politikamre

Prosjektet har gjennom en detaljert analyse av tre norske politikamre søkt å finne svar på flere uavklarte spørsmål om den norske politietatens rolle under krigen. Hovedspørsmål er i hvilken grad det norske førkrigspolitiet lot seg omforme til en lydig eller sågar ivrig håndhever av nazistisk politikk. Hvor langt var den gjennomsnittlige norske politimann villig til å gå? Når konkluderte han med at nok er nok? Hvor stor vilje til aktiv motstand mot okkupanten og NS-styret var det på de enkelte politikamrene? Var motstand og uvilje i ulike former så utbredt at de nazistiske makthaverne måtte installere politisk pålitelige folk for å få et politi de kunne stole på?

Mastergradsprosjekter

 

Ane I. Støen: Justisdepartementet under den tyske okkupasjonen av Norge fra 1940-1945 (Ferdig)

Oppgaven undersøkte tre forhold:

  1. I hvilken grad Justisdepartementets organisatoriske oppbygning og personsammensetning ble nazifisert.
  2. Hvordan nazifiseringen påvirket arbeidsdelingen og saksbehandlingen i departementet, samt hvilken politisk betydning de de interne endringene fikk.
  3. Hvilke reaksjonsmønstre som oppstod blant departementets embets- og tjenestemenn som svar på nazifiseringsframstøtene og NS-myndighetenes og okkupasjonsmaktens samfunnsendrende politikk.

Et hovedpoeng i oppgaven var at det – på grunn av den delvise nazifiseringen, arbeidsdelingen og de komplekse handlingsmønstrene til embets- og tjenestemenn i Justisdepartementet – ikke gir mening å snakke om «det norske byråkratiets» medvirkning til gjennomføringen av nyordningen og jødeforfølgelsene i entydig forstand. En er nødt til å differensiere og gruppere departementets embets- og tjenestemenn for å få et realitetsfundert bilde av hvem som bidro til å gjennomføre denne politikken, hvem som var passive og hvem som motarbeidet den. 

Det framkommer av analysen at Justisdepartementet ble delvis, men dyptgripende nazifisert i løpet av okkupasjonen. Både i form av at det ble opprettet nye NS-institusjoner, som var frakoblet alle tradisjonssammenhenger og fungerte på en annen måte enn de tradisjonelle avdelingene og kontorene, og ved at embeter og stillinger ble besatt med NS-medlemmer og sympatisører. Videre ble det påvist en klar sammenheng mellom den politiske penetreringen og måten departementet fungerte på. Etter at den nye NS-institusjonen Justisministerens kontor ble opprettet våren 1941, og etter hvert som stadig flere embeter og stillinger i de tradisjonelle avdelingene – Den administrative avdeling, Fengselsstyret og Lovavdelingen – ble besatt med NS-medlemmer, skjedde det en forskyvning av saksområder og enkeltsaker som var av politisk betydning eller berørte politiske forhold, over til de nazifiserte delene av departementet. Denne forskyvningen fikk politisk betydning fordi den endret vilkårene som lå til grunn for gjennomføringen av NS-styrets og okkupasjonsmaktens politikk: Barrierene mot et utfall som ikke samsvarte med styrets politiske målsettinger ble eliminert.   

Overføringen må på den ene siden tilskrives departementssjef Sverre Riisnæs’ ønske om å legge saksbehandlingen til personer som var villige til å ivareta politiske hensyn. Den skyldtes imidlertid også motstand blant Justisdepartementets øvrige embets- og tjenestemenn, mot å ha denne typen saker til behandling. Det er påvist at få embets- og tjenestemenn i departementet, som ikke var medlemmer av NS, var involvert i ønsket kollaborasjon. Fordi NS-myndighetene hadde begrensede muligheter til å utøve tvang overfor denne gruppen, uten at det medførte effektivitets- og kapasitetsproblemer, var det også få tilfeller av tvangsbasert kollaborasjon. Den dominerende formen for samhandling var pragmatisk kollaborasjon. Denne kollaborasjonsformen – som utgjorde en form for frivillig samarbeid, men ble kjennetegnet av en klar distansering til NS-myndighetenes og okkupasjonsmaktens politiske prosjekt – ble ofte utført i kombinasjon med sivile motstandshandlinger.

 

Jo S. Refseth: Politiet og fortiden
Prosjektet søkte å kartlegge hvordan politiet håndterte sin vanskelige dobbeltrolle etter krigen. Det har gjennomgått politiets egen etterkrigslitteratur og analysert hvordan krigen ble framstilt og tolket. Sentralt har stått å analysere hvilke aktører som kom til orde, hvilke hendelser det ble snakket om, og om visse temaer ble mer eller mindre systematisk unngått.

 

Emneord: skolen, politiet, sentraladministrasjonen, Okkupasjonshistorie
Publisert 15. aug. 2012 15:00 - Sist endret 8. jan. 2018 13:22

Deltakere

Detaljert oversikt over deltakere