print logo
English version of this page

Demokratiets institusjoner i møte med en nazistisk okkupasjonsmakt: Norge i et komparativt perspektiv

”Demokratiets institusjoner i møte med en nazistisk okkupasjonsmakt: Norge i et komparativt perspektiv”  er et historieprosjekt i regi av Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter.

Om prosjektet

 

Prosjektet søker å undersøke demokratiske institusjoners respons på nazistiske framstøt under okkupasjonen. Tre sektorer skal undersøkes: skolen, statsadministrasjonen og politiet. Sentralt er å undersøke hvorfor reaksjonene varierte innenfor og mellom sektorene. Dette søkes forklart gjennom en analyse av kulturelle, institusjonelle og politiske forskjeller mellom sektorene.

Gjennom en komparasjon med sammenlignbare land, primært Nederland, søkes også å kartlegge hvilke nazistiske framstøt som var unike for Norge, og hvilken rolle NS’ spesielle posisjon spilte. For å oppnå dette samarbeider prosjektet med tyske og nederlandske forskermiljøer. Prosjektet har sin hovedfinansiering fra Norges forskningsråd, og er planlagt ferdigstilt i 2016.

 

Styringsgruppe

 

Prosjektleder: Odd-Bjørn Fure

Prosjektkoordinator: Øystein Hetland

Forskerprosjekter

 

Nicola K. Karcher: Kampen om skolen

Forskningsprosjektet vil undersøke forsøket på å ensrette den norske skolen og kartlegge den sivile kampen mot nazifiseringen.Det er flere viktige spørsmål i denne sammenhengen: I hvilken grad agerte NS på eget initiativ, og hvordan manifesterte avhengighetsforholdet til de tyske instansene seg med hensyn til partiets nazifiseringsforsøk? Kan vi her snakke om en slags emansipasjonsforsøk fra NS’ side? Representerte partiet en selvstendig ideologisk holdning som gjorde ensrettingen av den norske skolen «nødvendig», eller dreide det seg først og fremst om en strategisk beslutning for å styrke den egne posisjonen overfor Rikskommissariatet? Spilte en aktiv ideologisk utveksling med tyske aktører som for eksempel SS eller Hitlerjugend en rolle, fungerte disse som inspirasjonskilde, eller var NS en ren videreformidler av ideer som partiet fikk fra tysk hold?

På den andre siden vil undersøkelsen av reaksjonen nedenfra være av sentral betydning for prosjektet. Dette inkluderer særlig spørsmålet hvorfor nazifiseringsforsøket mislyktes og hvilken form motstanden hadde. Hvordan ble for eksempel den aktive sivile motstanden innledet? Hvem tok initiativet; hvilke lærere, skolebestyrere eller foreldre spilte en avgjørende rolle? Altså: Hvem var de sentrale aktørene, hvordan agerte de og hva var deres motivasjon? Hvor-dan fungerte kommunikasjonen innenfor den folkelige aksjonen? Hvilke regioner eller lokal-samfunn var spesielt viktig for å utvikle en holdning mot nazifiseringen? Hvilken rolle spilte foreldrene som private aktører og hvordan organiserte de seg?

 

Terje Emberland:  Norsk politi i Stutthof-leiren

I ble 271 ”upålitelige” norske politimenn sendt til en omskoleringsleir for germanere ved Stutthof. Det ble en fiasko. Politimennene klarte her det de ikke hadde klart tidligere – å danne en felles front mot nazifiseringsframstøt. Stutthof-oppholdet representerer en kontrast til det svært blandede inntrykket norsk politi gjorde under krigen, og kan ha fungert som en slags hvitvask av hele politiet. Stutthof er også en illustrasjon både av SS’ urealistiske planer for Norge generelt og norsk politi spesielt, og de interne konfliktene både innenfor SS og mellom SS og Terboven.

Prosjektet skal dokumentere prosessen som ledet til Stutthof-oppholdet, kartlegge oppholdets karakter og innhold, for så å undersøke etterhistorien – hvilken betydning oppholdet fikk for synet på politiet under og etter landssviksoppgjøret.

 

Terje Emberland: Norsk og tysk politi før krigen

Den nazistiske maktovertagelsen i Tyskland førte ikke til at norsk politi vendte sine tyske kollegaer ryggen. Norsk politi var i utgangspunktet påvirket av tysk politi, og det praktiske og organisatoriske samarbeidet tiltok i mellomkrigstiden. Studieturer til Tyskland var vanlige, og norske politiembetsmenn besøkte til og med tyske konsentrasjonsleire.

Prosjektet søker å utforske institusjonelle og personlige forbindelser mellom norsk og tysk politi mellom 1933 og 1940. Det skal vurdere hva disse forbindelsene indikerer av holdninger og sympatier innenfor norsk politi, og vurdere viktigheten av disse når det gjelder å forklare norsk politis reaksjoner på nyorganiseringen.

Doktorgradsprosjekter

 

Kjetil Simonsen:  Kollaborasjon og motstand i tre norske departementer

Prosjektet har som hovedmotiv å undersøke i hvor stor grad det var mulig å transformere førkrigstidens norske statsadministrasjon, nominelt basert på politisk nøytralitet, til et politisert byråkratisk system hvor det ble forventet at de ansatte i statsadministrasjonen skulle aktivt arbeide for å gjøre Norge til et nazistisk samfunn. Sentralt er å se på hvor langt førkrigsansatte var villige til å strekke seg i møtet med de nye politiske krav. Kunne departementene "nazifiseres" med eksisterende personell, eller måtte nyansettelser av overbeviste nasjonalsosialister til? Tilsvarende skal de eksisterende departementsstrukturene undersøkes med samme utgangspunkt - var det mulig å bruke de gamle organisasjonsformene til gjennomføring av nazistisk politikk? Eller måtte det skapes helt nye institusjoner og enheter, som var i pakt med nasjonalsosialistiske ideer og konsepter for hva statsadministrasjonen skulle være? Og til sist - hvilke konsekvenser hadde svarene på disse spørsmålene for mennesker som kom i befatning med statsadministrasjonen?


Øystein Hetland:  Komparativ undersøkelse av tre norske politikamre

Prosjektet skal gjennom en detaljert analyse av tre norske politikamre søke å få svar på flere uavklarte spørsmål om den norske politietatens rolle under krigen. Hovedspørsmål er i hvilken grad det norske førkrigspolitiet lot seg omforme til en lydig eller sågar ivrig håndhever av nazistisk politikk. Hvor langt var den gjennomsnittlige norske politimann villig til å gå? Når konkluderte han med at nok er nok? Hvor stor vilje til aktiv motstand mot okkupanten og NS-styret var det på de enkelte politikamrene? Var motstand og uvilje i ulike former så utbredt at de nazistiske makthaverne måtte installere politisk pålitelige folk for å få et politi de kunne stole på?

Mastergradsprosjekter

 

Ane I. Støen: Justisdepartementet under den tyske okkupasjonen av Norge fra 1940-1945 (Ferdig)

Oppgaven undersøker tre forhold:

  1. I hvilken grad Justisdepartementets organisatoriske oppbygning og personsammensetning ble nazifisert.
  2. Hvordan nazifiseringen påvirket arbeidsdelingen og saksbehandlingen i departementet, samt hvilken politisk betydning de de interne endringene fikk.
  3. Hvilke reaksjonsmønstre som oppstod blant departementets embets- og tjenestemenn som svar på nazifiseringsframstøtene og NS-myndighetenes og okkupasjonsmaktens samfunnsendrende politikk.

Et hovedpoeng i oppgaven er at det – på grunn av den delvise nazifiseringen, arbeidsdelingen og de komplekse handlingsmønstrene til embets- og tjenestemenn i Justisdepartementet – ikke gir mening å snakke om «det norske byråkratiets» medvirkning til gjennomføringen av nyordningen og jødeforfølgelsene i entydig forstand. En er nødt til å differensiere og gruppere departementets embets- og tjenestemenn for å få et realitetsfundert bilde av hvem som bidro til å gjennomføre denne politikken, hvem som var passive og hvem som motarbeidet den. 

Det framkommer av analysen at Justisdepartementet ble delvis, men dyptgripende nazifisert i løpet av okkupasjonen. Både i form av at det ble opprettet nye NS-institusjoner, som var frakoblet alle tradisjonssammenhenger og fungerte på en annen måte enn de tradisjonelle avdelingene og kontorene, og ved at embeter og stillinger ble besatt med NS-medlemmer og sympatisører. Videre blir det påvist en klar sammenheng mellom den politiske penetreringen og måten departementet fungerte på. Etter at den nye NS-institusjonen Justisministerens kontor ble opprettet i våren 1941 og etter hvert som stadig flere embeter og stillinger i de tradisjonelle avdelingene – Den administrative avdeling, Fengselsstyret og Lovavdelingen – ble besatt med NS-medlemmer, skjedde det en forskyvning av saksområder og enkeltsaker som var av politisk betydning eller berørte politiske forhold, over til de nazifiserte delene av departementet. Denne forskyvningen fikk politisk betydning fordi den endret vilkårene som lå til grunn for gjennomføringen av NS-styrets og okkupasjonsmaktens politikk: Barrierene mot et utfall som ikke samsvarte med styrets politiske målsettinger ble eliminert.   

Overføringen må på den ene siden tilskrives departementssjef Sverre Riisnæs’ ønske om å legge saksbehandlingen til personer som var villige til å ivareta politiske hensyn. Den skyldtes imidlertid også motstand blant Justisdepartementets øvrige embets- og tjenestemenn, mot å ha denne typen saker til behandling. Det er påvist at få embets- og tjenestemenn i departementet, som ikke var medlemmer av NS, var involvert i ønsket kollaborasjon. Fordi NS-myndighetene hadde begrensede muligheter til å utøve tvang overfor denne gruppen, uten at det medførte effektivitets- og kapasitetsproblemer, var det også få tilfeller av tvangsbasert kollaborasjon. Den dominerende formen for samhandling var pragmatisk kollaborasjon. Denne kollaborasjonsformen – som utgjorde en form for frivillig samarbeid, men ble kjennetegnet av en klar distansering til NS-myndighetenes og okkupasjonsmaktens politiske prosjekt – ble ofte utført i kombinasjon med sivile motstandshandlinger.

 

Jo S. Refseth: Politiet og fortiden
Prosjektet søker å kartlegge hvordan politiet håndterte sin vanskelige dobbeltrolle etter krigen. Det skal gjennomgå politiets egen etterkrigslitteratur og analysere hvordan krigen blir framstilt og tolket. Sentrale spørsmål blir å analysere hvilke aktører som kommer til orde, hvilke hendelser det blir snakket om, og om visse temaer blir mer eller mindre systematisk unngått.

 

Emneord: Okkupasjonshistorie, sentraladministrasjonen, politiet, skolen
Publisert 15. aug. 2012 15:00 - Sist endret 9. mai 2017 09:59