Befolkningen i Rwanda består av tre grupper: hutu, tutsi og twa. Hutuene er den klart største folkegruppen, mens det er færrest twa.
Bønder og kvegeiere
Hutuer og tutsier har samme språk og kulturelle bakgrunn, og det finnes ingen entydige etniske skiller mellom de to gruppene. Opprinnelig ble de rike og mektige kalt tutsier. Det var de som eide store flokker med kuer, og som hadde sjefsstillinger i kongedømmet. Til forskjell fra disse ble bøndene kalt hutuer. Ekteskap mellom hutuer og tutsier var ikke uvanlig, og det hendte også at en person som gjorde karriere med kvegdrift og fikk viktige posisjoner i samfunnet, kunne gå fra å bli kalt hutu til å bli kalt tutsi. Skillet mellom de to gruppene var altså tradisjonelt knyttet til sosiale forskjeller, ikke til biologi. Opp gjennom historien har det vært perioder med konflikt mellom de to gruppene. Samtidig har de også levd nært sammen, hatt felles venner og giftet seg med hverandre.
Kolonistatenes rasisme
I 1899 ble Rwanda og Burundi deler av Tysk Vest-Afrika. Etter 1. verdenskrig mistet Tyskland sine kolonier, og de to små kongedømmene kom under belgisk styre. Kolonimyndighetene bidro til å forsterke forskjellene mellom tutsier og hutuer.
Mange tutsier er høyere og slankere enn hutuer, selv om det både finnes korte tutsier og lange og slanke hutuer. De fysiske forskjellene gjorde at europeerne oppfattet tutsier og hutuer som to forskjellige raser. De skilte altså mellom tutsier og hutuer ut fra biologi, ikke bare ut fra sosiale forskjeller.
Rasistisk tenkning var en del av det europeiske verdensbildet på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Tanken var at det fantes menneskeraser med forskjellige egenskaper, og at rasene kan bestemmes ut fra ytre kjennetegn som hudfarge og kroppsform. Europeerne tilhørte den hvite rasen, og anså seg selv som den mest intelligente, best utviklete og mest siviliserte rasen. Afrikanske folkegrupper ble sett på som laverestående raser.
Den hamittiske myten
Europeerne skilte mellom ulike afrikanske grupper. Noen folkegrupper ble kalt hamitter. Det var folk som var høyere og slankere enn andre afrikanske folkegrupper. Europeerne trodde dette var folk som hadde kommet nordfra, fra Midtøsten. Opprinnelig liknet de dermed mer på europeerne enn andre afrikanere. Derfor så europeerne på dem som mer intelligente, mer siviliserte og flinkere til å styre enn andre grupper.
Belgierne mente at tutsiene var en hamittisk folkegruppe. Kolonimyndighetene brukte dette som begrunnelse for å la tutsiene styre over hutuene. Bare tutsiene fikk gå på skole og arbeide i den lokale administrasjonen.
Identitetskort
I folketellingen i 1933-34 kalte belgierne alle med 10 eller flere kuer for tutsier. Etter tellingen måtte alle i landet ha identitetskort der det sto om man var hutu, tutsi eller twa. Hvilken gruppe man tilhørte, ble bestemt ut fra farens tilhørighet. Hvis faren var hutu, var man altså hutu, selv om moren var tutsi. Etter at identitetskortene ble innført, var det ikke lenger mulig å bevege seg fra en gruppe til en annen. I folkemordet 60 år seinere ble det satt opp veisperringer der identitetskortene ble sjekket. Dersom det var krysset av for tutsi i kortet, ble kortets eier gjerne myrdet på stedet.
