print logo
English version of this page

Kristian Josef Modestes fødselsattest

Etter at rom ble frigitt fra det 500 år lange slaveriet i fyrstedømmene Valakia, Moldovia og Transilvania i 1856, innvandret mange til vestlige og nordlige deler av Europa. En liten gruppe fant også veien til Norge. I den påfølgende perioden etablerte flere rom-familier seg i ulike deler av landet, og deres barn fikk norske fødsels- og dåpsattester fra byer som Kristiania, Trondheim, Bergen, Harstad, Drammen og Hammerfest. En av dem var det senere avviste familieoverhodet Kristian Josef Modeste, som ble født i Kristiania i 1882.

Fødsels- og dåpsattest for Kristian Josef Modeste og hans kone, Anna Maria Rosenberg. Ill: Riksarkivet

De første rom kom til Norge i årene 1860-1888, en periode kjennetegnet av et liberalt innvandringsregime. Flere av dem ervervet norsk statsborgerskap, blant annet med bakgrunn i at Stortinget fjernet passtvangen i 1860. Passtvangen ble fjernet fordi den ble forstått som et vedheng fra fortiden. Fjerningen var et symbol på oppgjøret med embetsstyrets byråkrati og maktutøvelse overfor flyttende og reisende, et oppgjør som i praksis også ga utenlandske «tatere» og «sigøynere» fritt leide innenfor riket. Norge hadde derfor ingen lov om statsborgerskap før statsborgerretten ble formulert i lovverket i 1888.

I forbindelse med roms rett til statsborgerskap sto en komplisert juridisk utfordring i norsk statsborgerrettslig historie sentralt: innfødsretten. Etter at statsborgerrettsloven av 1888 trådte i kraft, ble personer med statsborgerskap fra andre land som samtidig hadde norsk innfødsrett, innrømmet statsborgerskap ved fast bosettelse i Norge. Innfødsretten var heller ikke noe man kunne tape, selv om man ervervet statsborgerskap i et annet land. Årsaken til at innfødsretten ble formulert på denne måten var det store antallet nordmenn som utvandret til USA. Innfødsretten skulle gi emigrantene og deres barn mulighet til å returnere til Norge dersom de ønsket det. Selv om det neppe var myndighetenes intensjon, gagnet innfødsretten også norske rom. Som et nomadisk folk vandret norske rom til andre skandinaviske land og land som Belgia og Frankrike, men gjennom innfødsretten var deres barn likevel sikret norsk statsborgerskap uavhengig av hvilket land de ble født i.

Rom var én av flere grupper som falt inn under norske myndigheters minoritetspolitikk, men tilnærmingen til gruppen var likevel unik i norsk sammenheng. Fra 1850-årene var assimilasjonspolitikken den dominerende minoritetspolitiske linjen i landet. Minoriteter innenfor riket skulle «fornorskes» gjennom språket, og på lengre sikt skulle alle deres etniske og særkulturelle trekk fjernes.

Romanifolket/taterne var i likhet med rom et omreisende folk, men kom til Skandinavia allerede på 1500-tallet. Gjennom finansiering fra norske myndigheter fikk Den norske omstreifermisjonen i oppgave å gjennomføre assimilasjonspolitikken overfor «taterne», men ettersom misjonen hevdet at «sigøynerne» var utenfor deres ansvarsområde, bestemte Sosialdepartementet at gruppen ikke skulle assimileres på linje med andre «omstreifere». Departementet gjorde i 1921 derfor anslag til det som skulle bli utformet som en særegen ekskluderingspolitikk overfor «sigøynere». Denne politikken tok i ytterste konsekvens sikte på å frata rom som Kristian Modeste, født i Norge, med norske fødselsattester og legitimasjonspapirer, deres norske statsborgerskap.

Av Lars Lien
Publisert 22. juni 2015 11:36 - Sist endret 22. juni 2015 12:19