print logo

Karl Modis’ belgiske veibrev

Våren 1934 var de avviste norske rom tilbake i Belgia – landet de få måneder tidligere hadde forlatt grunnet politiets bestrebelser på å gjøre livsbetingelsene deres så vanskelige som mulig. Til tross for at gruppen fikk midlertidig oppholdstillatelse, var belgiernes førsteprioritet de påfølgende årene å tvinge dem ut igjen så raskt som mulig. Parallelt med harde diplomatiske forhandlinger med den norske utenrikstjenesten, søkte det belgiske sikkerhetspolitiet bevisst å presse norske rom ut av landet gjennom regelmessige utvisninger, fengslinger og byråkratiske spissfindigheter som de såkalte veibrevene.    

Karl Modis’ veibrev, datert 7. mai 1940. Ill: Det belgiske statsarkiv 

 

Etter at det tyske politiet dumpet hele følget på belgisk territorium, måtte det belgiske grense- og sikkerhetspolitiet igjen forholde seg til dem. Selv om direktøren for sikkerhetspolitiet ”av humanitære hensyn” lot gruppen få ”midlertidig opphold i Belgia”, understreket han samtidig at dette kun var ”i påvente av at deres hjemsendelse forhandles med norske myndigheter”. Forhandlingene ble innledet 4. juni 1934, og ble ikke endelig avsluttet før i september 1937. Da hadde sikkerhetspolitiet, via den belgiske legasjonen i København, stilet brev direkte til utenriksministrene Johan Ludwig Mowinckel og Halvdan Koht, i febrilske forsøk på å få myndighetene til å anerkjenne norske roms statsborgerskap. Forsøkene var forgjeves – gruppen kunne ikke regnes som norske statsborgere.

Både i perioden mens forhandlingene pågikk, og i årene etter at belgiske myndigheter måtte erkjenne sitt diplomatiske nederlag, førte sikkerhetspolitiet imidlertid en bevisst politikk som tok sikte på å få norske rom til å reise fra landet frivillig. Blant annet ble enkeltindivider med jevne mellomrom utsatt for systematiske korte fengslinger, med politiets egne ord ”for å oppmuntre dem til å forlate kongeriket”. Flere norske rom følte seg da også forfulgt og trakassert i så stor grad at de ved gjentatte anledninger reiste ut av landet, til Frankrike eller Nederland. Bilaterale avtaler mellom nabolandene sørget imidlertid for at nederlandsk og fransk grensepoliti med full rett kunne sende rom uten opphold i landet rett tilbake til Belgia.

De belgiske veibrevene (feuille de route), som sikkerhetspolitiet innførte i 1933 for registrering og identifisering av omreisende utlendinger, ble også brukt aktivt for å vanskeliggjøre norske roms livsbetingelser. Norske roms veibrev ble blant annet stort sett forlenget for kun en måned av gangen. Dette medførte at bæreren av beviset måtte innom det lokale gendarmeriet for fornyelser med jevne mellomrom. Veibrevene inneholdt dessuten ofte også en passasje som påla bæreren å forlate Belgia innen en angitt dato. Slike bestemmelser, i kombinasjon med hyppige kontroller, medførte at veibrevene ofte ble brukt av politiet som påskudd for arrestasjon og kortvarig fengsling.    

I 1939 ble familieoverhodet Karl Modis arrestert og fengslet etter å ha blitt stoppet med ugyldig veibrev. Da han ble løslatt senere samme år informerte sikkerhetspolitiet dommeren i saken om at «Modis tilhører en bande romanichels som vi ikke kan kvitte oss med grunnet internasjonale avtaler, og som vi er tvunget til å beholde i Belgia». Et drøyt halvt år etter løslatelsen ble Belgia okkupert av Tyskland, og høsten 1943 ble Karl Modis og flere av hans nærmeste rammet av den nazistiske utryddelsespolitikken.

Av Jan Brustad
Publisert 23. okt. 2015 08:00 - Sist endret 20. nov. 2015 11:13