print logo

Dokument fra SS hygiensk-bakterielle institutt

Da flertallet av de norske rom ankom «Sigøynerleiren» 17. januar 1944, var Auschwitz II (Birkenau) på høyden av sitt virke som ren utryddelsesleir. Zigeunerlager skilte seg på flere måter fra leirens øvrige seksjoner. Blant annet ble få av de nyankomne rom ført direkte til gasskamrene, og familiemedlemmene ble i mindre grad enn de øvrige fangene splittet fra hverandre ved ankomst. Seksjonen hadde like fullt ett hovedtrekk til felles med resten av Birkenau: det var ikke et sted man var ment å overleve. I likhet med leirens jødiske fanger, ble dessuten også rom systematisk utsatt for medisinske eksperimenter og tester.

Urinprøve tatt av Milos Karoli 16. juni 1944. Ill: Det statlige museet Auschwitz-Birkenau

Ved innregistreringen i Zigeunerlager fikk de norske rom tatovert inn et fangenummer med bokstaven Z for Zigeuner på armen og påsydd en sort trekant som markør for «asosiale» fanger på klærne. Praksisen gjenspeilet roms tilhørighet i to av nazistenes fiendekategorier – for det første tilhørte de en «mindreverdig rase» og for det andre ble de kollektivt ansett for å være «asosiale», evneveike og ute av stand til å tilegne seg et moderne levesett. I motsetning til de øvrige fangene i leiren ble familiene i liten grad skilt fra hverandre ved ankomst, fordi «Sigøynerleiren» var en såkalt familieleir. Som regel ble de nyankomne heller ikke utstyrt med fangedrakter eller fratatt alle sine klær og eiendeler, og det ble normalt ikke foretatt seleksjoner direkte til gasskamrene. Et viktig unntak var de ca. 2900 gjenværende fangene som ble gasset i hjel under avviklingen av leiren natten mellom 2. og 3. august 1944.

Livsbetingelsene i Zigeunerlager var likevel, som i resten av Auschwitz II, langt på vei uutholdelige. Dødeligheten i leiren var svært høy – til dels høyere enn i Auschwitz for øvrig. De fleste av dødsfallene skyldtes elendige sanitære forhold, ekstrem underernæring og epidemier, i kombinasjon med uforholdsmessig mange fanger. Et trekk ved Zigeunerlager som bidro til den høye dødeligheten blant de innregistrerte fangene, var det forholdsvis høye antallet barn, som naturligvis hadde dårligere forutsetninger for å overleve under de ekstreme forholdene. Et av de yngste barna som ble innregistrert 17. januar 1944, var André Modis. Han var født 31. januar 1943 og døde ifølge fangeprotokollen i løpet av året 1944, antakelig kort tid etter ankomst.

Fangene i Zigeunerlager ble med jevne mellomrom også utsatt for medisinske eksperimenter og tester i leirens tilhørende sykebrakker og SS’ såkalte hygienisk-bakterielle institutt. Mange av de medisinske overgrepene ble utført av SS-legene i «Sigøynerleirens» brakke nr. 32. I brakken gjennomførte man alt fra blod- og urinprøver i forbindelse med eksperimenter på tyfus og andre epidemiske sykdommer til mord på fanger for å skaffe organer til senere eksperimenter og kvasivitenskapelig forskning. Over en tredjedel av de deporterte norske rom ble utsatt for ulike medisinske overgrep, og minst 17 av dem finnes i arkivet etter SS hygienisk-bakterielle institutt i Auschwitz.

En av dem var den da 15 år gamle Milos Karoli. Den 15. juni 1944, ba SS hygienisk-bakterielle institutt om en urinprøve av en mannlig fange fra Zigeunerlager. Milos ble plukket ut, og urinprøven ble tatt den påfølgende dagen, 16. juni. Det hele ble dokumentert og underskrevet av SS-Hauptsturmführer dr. Josef Mengele.

Av Jan Brustad
Publisert 15. jan. 2016 08:00