print logo
English version of this page

Czardas Josefs pass. Nasjonalitet: ”ingen”

Fra begynnelsen av 1920-tallet tok norske myndigheter gjennom utformingen av en særskilt ”sigøynerpolitikk” sikte på å gjøre norske rom statsløse, for deretter å presse dem ut av landet. Politikken kulminerte med den endelige avvisningen av rom i 1934. Et betegnende eksempel på denne politikken i praksis, er Czardas Josefs norske pass – der norsk nasjonalitet med et enkelt pennestrøk ble erstattet med ”ingen”.

Czardas Josefs norske pass fra 1930-31. Norsk nasjonalitet er strøket ut, og erstattet med ”ingen”. Ill: Det kongelige arkiv i Brüssel

Etter at det ble bestemt at «sigøynere» ikke skulle sosialiseres inn i det norske samfunn på linje med andre omreisende, nomadiske og halvnomadiske folk, ble utviklingen av politikken overfor rom overført fra Sosialdepartementet til Justisdepartementet. I 1922 utstedte Justisdepartementet et rundskriv som gjorde det klart at det ikke skulle festes lit til norske roms papirer, med beskyldninger om at de var forfalsket eller tildelt feilaktig av norske funksjonærer. To år senere ble det utstedt en orde om en omfattende registrering av «sigøynere» på landsbasis, med mål om å få så mange som mulig av dem utvist. Vel vitende om roms analfabetisme, ga departementet politiet myndighet til å utstede statsløse pass til flere rom-familier ved søknad om passfornyelse.

Et tilbakevendende problem for politimyndighetene var at politikamre, lensmannskontorer og norske legasjoner og konsulater i utlandet fortsatte å utstede pass til norske rom når de var på gjennomreise. I kombinasjon med kompliserte diplomatiske utvisnings- og avvisningsspørsmål, førte denne praksis til en konkretisering av politikken i den nye fremmedloven av 1927. Gjennom den såkalte sigøynerparagrafen, ble «sigøynere» eksplisitt nektet adgang til riket. Forbudet skulle i teorien forhindre påstander fra andre land om at rom hørte hjemme i Norge, uavhengig av de papirer de var i besittelse av, men i praksis toppet snarere de diplomatiske utfordringene seg på begynnelsen av 1930-tallet. Til tross for forbudet fortsatte norske rom å komme til Norge med papirer utstedt i utlandet, til fortvilelse for Sentralpasskontoret, som hadde det overordnede ansvaret for roms statsborgersaker.

Særlig ble de diplomatiske utfordringene med Sverige betydelige. Svenskene var lite villige til å bli sittende igjen med norske rom som var blitt utvist fra Norge. Til tross for protester fra Utenriksdepartementet, som hevdet at rom som befant seg i Sverige ikke hadde tilhørighet på norsk grunn, kunne den svenske utenrikstjenesten vise til omfattende beviser: fødselsattester, vigselsattester og en rekke pass ble fremlagt som dokumentasjon på deres statsborgerlige tilknytning til Norge. Etter en lengre periode med diskusjoner mellom den svenske og norske utenrikstjenesten, måtte Norge til slutt ta i mot rom-familiene.

Saken ble i norsk presse beskrevet som en ydmykende diplomatisk underkastelse for Sverige, og som tap av Norges nasjonale verdighet. Som et resultat av denne underkastelsen forventet pressen dessuten en «sigøynerinvasjon» fra Sverige til Norge. Ydmykelsen ledet til en betydelig innstramning av norske legasjoner og konsulaters overholdelse av «sigøynerparagrafen», noe som skulle få store konsekvenser for norske rom i januar 1934. 

 

Tekst: Lars Lien

Publisert 31. juli 2015 08:00