print logo

Avvisning av "20 franske borgere (sigøynere)"

I 1954 forsøkte medlemmer av familien Josef som hadde overlevd krigen å vende tilbake til Norge. Gruppen var de første norske rom som forsøkte å komme tilbake til hjemlandet etter krigen, men ble avvist på samme måte som tjue år tidligere. Med henvisning til «sigøynerparagrafen» i den norske fremmedloven ble de nektet å krysse den danske grensen. Etter forgjeves forsøk på å få utstedt pass ved norske legasjoner i Belgia, Frankrike og Østerrike, krysset de til slutt grensen mellom Sverige og Norge med falske pass. Dette ble på mange måter begynnelsen på to års kamp for å avvikle «sigøynerparagrafen».

Fra Justisdepartementets dokumentliste knyttet til avvisningen av franske rom i juni 1955 Ill: Riksarkivet

Fremmedlovens paragraf 3 sto uforandret i flere år etter krigen, på samme måte som de svenske og danske avvisningsparagrafene rettet mot rom. Det tok heller ikke lang tid før norsk politi med utgangspunkt i «sigøynerparagrafen» utviste rom fra landet for første gang siden 1934. I juni 1955 ble et følge med franske rom på vei til bryllup avvist på Fornebu. Selv om Justisdepartementet argumenterte for at gruppen ble avvist fordi de var franske omstreifere, presiserte departementets dokumentliste i parentes at det dreide seg om «sigøynere». Denne avvisningssaken ledet oppmerksomheten over på familien Josef og de få andre norske rom som året før hadde kommet seg inn i landet. Allerede i juli samme år ble 14 rom, de fleste av dem medlemmer av familien Josef, regelrett utvist fra landet og ført om bord på et skip med den belgiske byen Antwerpen som destinasjon. En av de avviste fra 1934, Czardas Josef, fikk bli i Norge sammen med sin kone, men deres felles datter og fire barnebarn ble utvist. 

Både avvisningen av det franske følget og utvisningen av familien Josef utløste et stort engasjement i den norske pressen. Men der pressen i perioden før krigen hadde angrepet norske myndigheter for manglende håndhevelse av «sigøynerparagrafen» og manglende evne til å holde landet lukket for rom, argumenterte flere av landets største aviser i 1955 på lederplass for at paragrafen måtte fjernes fra fremmedloven og for at de utviste medlemmene av familien Josef skulle bringes hjem. Frem til «sigøynerparagrafen» ble fjernet fra fremmedloven anbefalte Dagbladet 9. juni 1955 blant annet nordmenn å tale «sakte om rasediskriminering ellers i verden». 

Holdningsendringen i pressen illustrerte et generelt holdningsskifte i retning av et økt fokus på menneskerettigheter og individuelle borgeres rettigheter i møte med staten. Endringen av avvisningsparagrafene i den danske og svenske fremmedloven i 1952 og 1954, var betegnende for tendensen til at myndighetene ikke lenger kunne operere med lover som rettet seg eksplisitt mot bestemte etniske grupper. Czardas Josef vant i midten av juli 1955 frem i lagmannsretten, og hans utviste familiemedlemmer fikk returnere til Norge. Etter denne dommen fulgte også en debatt om «sigøynerparagrafen» og revisjon av fremmedloven på Stortinget. Justisdepartementet var under sterkt press fra både landets største aviser og fra folkevalgte som Helge Seip, og avviklet til slutt paragraf 3 tredje ledd i januar 1956.

Samtidig må det stilles spørsmål ved om ikke avviklingen av «sigøynerparagrafen» i realiteten først og fremst var en omformulering for å unngå en fremmedlov med åpenbart rasistisk innhold. Det tok mange år før alle de utviste hadde fått tilbake sine statsborgerskap, og begrepet «sigøynere» ble i fremmedloven i praksis kun erstattet med «omstreifere o.l.», med mulighet til fortsatt å kunne avvise «utenlandske omstreifere» på grensen.

 

 

 

Av Jan Brustad
Publisert 16. juni 2016 09:18 - Sist endret 26. apr. 2017 15:57