print logo

Innregistreringsprotokollen i Zigeunerlager

Etter den tyske invasjonen av Belgia 10. mai 1940, initierte okkupasjonsmakten gradvis spesifikke tiltak mot landets «sigøynere». Selv om rom i motsetning til jødene ikke ble berørt av nye forordninger umiddelbart etter okkupasjonen, skjøt den systematiske forfølgelsen av gruppen fart i andre halvdel av 1941 og begynnelsen av 1942. Også norske rom ble utsatt for denne politikken, som kulminerte høsten og vinteren 1943-44, da rom i Belgia ble arrestert, internert og til slutt deportert til utryddelsesleiren Auschwitz II (Birkenau). Totalt 66 norske rom ble ført inn i innregistreringsprotokollen i leirens seksjon for «sigøynere», Zigeunerlager.

Side fra innregistreringsprotokollen i Zigeunerlager. På øvre halvdel av listen er flere av mennene i familien Karoli ført inn. Ill: Det statlige museet Auschwitz-Birkenau

Den nazistiske politikken overfor «sigøynerne» var de første årene etter maktovertakelsen i 1933 i stor grad en integrert del av det nye regimets radikale sosial- og kriminalpolitikk. Parallelt med sentraliseringen av det nazistiske politivesenet og forskyvningen fra politiets prioritering av politiske og sosiale fiender til «biologisk-preventiv» kriminalitetsbekjempelse av folkets «rasemessige» fiender, skjedde også en radikalisering i retning av en tydeligere «sigøynerpolitikk». I 1936 ble et rasehygienisk institutt med ansvar for systematisk registrering av landets rom og sinti opprettet under Robert Ritters ledelse. Ritter og hans medarbeidere konkluderte med at over 90 % av dem var «blandingssigøynere», med asosiale og kriminelle egenskaper uløselig knyttet til sitt arvemateriale.

Med krigsutbruddet ble gradvis rom i de fleste tyskokkuperte land på ulike måter berørt av den nazistiske forfølgelsen, som i løpet av krigen utviklet seg til et folkemord. Den 16. desember 1942 beordret lederen for SS, Heinrich Himmler, deportasjonen av alle tyske «sigøynere». Kort tid senere besluttet SS å opprette en egen seksjon for gruppen i utryddelsesleiren Auschwitz II (Birkenau), den største av de tre hovedleirene i leirkomplekset Auschwitz-Birkenau. I løpet av krigen ble over 23 000 rom deportert til denne seksjonen, som fikk navnet Zigeunerlager (Sigøynerleir). Flere titalls tusen rom ble også henrettet av mobile dødsskvadroner og lokale kollaboratører på østfronten og Balkan. Zigeunerlager ble avviklet natten mellom 2. og 3. august 1944, og bare om lag 2000 av de deporterte overlevde krigen.

Ordren om å deportere «sigøynerske personer» fra det okkuperte Belgia og Nederland ble gitt 29. mars 1943, men massearrestasjonene kom ikke i gang før høsten samme år. Tre norske rom ble imidlertid arrestert sammen med en liten gruppe belgiske rom så tidlig som i februar 1943, og ankom Zigeunerlager allerede i november 1943. Heinrich Modis var 16 år gammel da han som en av de første norske rom ble ført inn i innregistreringsprotokollen i Zigeunerlager, sammen med faren Henri og onkelen Thorvald. I følge protokollen døde Heinrichs far innen utgangen av året, før den store deportasjonen fra interneringsleiren Kazerne Dossin i Mechelen ankom leiren 17. januar 1944.

Blant de 351 deporterte på den såkalte Z-transporten fra Mechelen var også 62 norske rom, inkludert Heinrich Modis’ mor, Lina Russolino Modis, og en rekke øvrige medlemmer av familien. Store deler av familiene Karoli og Josef ble også registrert i «Sigøynerleirens» fangeprotokoll den samme dagen. Familien Karoli var den første hele rom-familien i Belgia som ble arrestert, da de 19 familiemedlemmene ble stoppet av det tyske gendarmeriet i Tournai 22. oktober 1943. Etter internering i Belgia ble de 15. januar 1944 ført om bord på toget som to dager senere nådde Auschwitz. Ved utgangen av året var bare to av de deporterte familiemedlemmene i live

Av Jan Brustad
Publisert 3. des. 2015 06:00 - Sist endret 15. nov. 2016 20:48