print logo

«Utlegg for transport av sigøinere»

Utgangspunktet for HL-senterets utredning «Å bli dem kvit» var norske myndigheters allerede kjente avvisning av 68 rom i januar 1934. I dagene, ukene og månedene etter at Centralpasskontoret og Justisdepartementet nektet rom-følget innreise til Norge, ble gruppen gjenstand for diplomatisk tautrekking mellom flere land, og dette ble omtalt i en rekke europeiske aviser. Disputten endte til slutt med at følget ble overlatt til en uviss skjebne i et Belgia der de var sterkt uønsket, og at norske myndigheter så seg nødt til å betale det nazistiske Tyskland for økonomiske utlegg de hadde hatt i forbindelse med gruppens tilstedeværelse i landet.

Oversikt over det norske konsulatet i Stralsund og den tyske statens utgifter i forbindelse med transport av rom-følget etter avvisningen i 1934. Ill: Riksarkivet

 

Etter de diplomatiske underkastelsene for svenske myndigheter på begynnelsen av 1930-tallet, var verken Justisdepartementet eller Centralpasskontoret villige til å vike da 68 rom, hvorav flertallet var i besittelse av norske legitimasjonspapirer, i midten av januar 1934 ønsket å krysse den svensk-norske grensen. De reiste så tilbake til Tyskland, og forsøkte igjen få uker senere å komme tilbake via Danmark og gjennom den dansk-tyske grensebyen Padborg. Her ble de avvist av danske grensevakter, som fryktet at de ville bli til byrde for landet, ettersom det norske Justisdepartementet hadde gitt ettertrykkelig beskjed om at de ikke var å regne som norske borgere.

 

Den 22. januar beskrev den danske avisen Aabenraa Socialdemokrat avvisningen av følget i Padborg med overskriften «Drabelig Zigeunerkrig ved Grænsen». Fortvilelsen blant de avviste kvinnene skal ifølge avisen ha vært så stor at politimesteren tilkalte «25–30 betjente fra Graasten og Sonderborg» som «rykkede i krig mod de skummende Kvinder». Familieoverhodet Czardas Josef uttalte seg på følgende måte kort tid etter avvisningen: «Følget vårt består av femten menn, sytten kvinner og tretti barn. De fleste av oss er født i Norge og er nordmenn. Selv om vi måtte gå fram og tilbake hundre ganger, vil vi gjøre det for å vende tilbake til Norge. Behandlingen av oss er en skandale».

 

Etter en lengre disputt mellom Justisdepartementet, Utenriksdepartementet, det norske konsulatet i Stralsund, den norske legasjonen i Berlin og tyske myndigheter, betalte til slutt den norske stat blant annet Nazi-Tysklands utlegg på 312 riksmark for transporten av rom-følget til og fra Padborg. Deretter ble gruppen i en kortere periode innesperret i et herberge for hjemløse i Altona, før de ble internert i en nyopprettet arbeidsleir ved Bahrenfeld. Den 4. april 1934 sto følgende notis på trykk i avisen Hejmdal: «I leiren skal sigøynerne oppdras til anstendige og brukbare mennesker. Mennene skal utføre produktivt arbeide, og kvinnene skal opplæres til å koke og gjøre rent». Saken vakte dessuten ikke bare oppsikt i det nazistiske partiorganet Völkischer Beobachter, men ble også omtalt i en avis som Belfast Telegraph.

 

Etter få måneder i leiren ved Bahrenfeld, besluttet det tyske politiet å dumpe hele gruppen på den belgiske grensen, fordi Belgia var landet der de senest hadde hatt lovlig opphold. Selv om belgiske myndigheter de neste årene forsøkte å få den norske utenrikstjenesten til å innrømme gruppens norske statsborgerlige tilhørighet, endte avvisningen til slutt med at hele følget praktisk talt var innesperret på belgisk og fransk territorium – i land der de var like uønsket som i Norge, Sverige, Danmark og Tyskland.

Av Jan Brustad
Publisert 15. sep. 2015 10:01 - Sist endret 20. nov. 2015 11:14