print logo
English version of this page

Dokumentene forteller

Gjennom prosjektet ”Dokumentene forteller” vil HL-senteret presentere ti ulike historiske dokumenter som ble innhentet under arbeidet med utredningen og rapporten «Å bli dem kvit». Utviklingen av en «sigøynerpolitikk» og utryddelsen av norske rom. HL-senteret fikk ansvaret for å utrede hva som skjedde med norske rom under andre verdenskrig av det daværende Fornyings-, administrasjons-, og kirkedepartementet høsten 2013, og leverte den endelige rapporten i februar 2015. Initiativet til utredningen kom fra rom selv. I løpet av ett år vil de ulike dokumentene og tilhørende tekster presentere rapportens hovedfunn på våre nettsider.

I 1954 forsøkte medlemmer av familien Josef som hadde overlevd krigen å vende tilbake til Norge. Gruppen var de første norske rom som forsøkte å komme tilbake til hjemlandet etter krigen, men ble avvist på samme måte som tjue år tidligere. Med henvisning til «sigøynerparagrafen» i den norske fremmedloven ble de nektet å krysse den danske grensen. Etter forgjeves forsøk på å få utstedt pass ved norske legasjoner i Belgia, Frankrike og Østerrike, krysset de til slutt grensen mellom Sverige og Norge med falske pass. Dette ble på mange måter begynnelsen på to års kamp for å avvikle «sigøynerparagrafen».

Jeanne Galut-Modis var en av 66 norske rom som ble deportert til «Sigøynerleiren» i Auschwitz-Birkenau. I motsetning til de fleste andre norske rom ble hun imidlertid også sendt videre til andre nazistiske konsentrasjonsleirer. Jeannes fangekort fra Buchenwald viser hvordan hun ble flyttet fra leir til leir i løpet av det halve året fra deportasjonen i januar 1944 til krigens slutt i mai 1945. Mot alle odds overlevde hun blant annet to opphold i Auschwitz-Birkenau, og var til slutt en av de fire blant de deporterte norske rom som overlevde krigen.

En særegen form for overgrep som mange rom ble utsatt for i de nazistiske konsentrasjonsleirene var tvangssterilisering. Det nazistiske steriliserings-programmet ble satt i gang allerede i juli 1933, og var i utgangspunktet ikke rettet eksplisitt mot rom som gruppe. Rom var likevel spesielt utsatt for steriliseringsloven, og flere hundre ble tvangssterilisert i årene før krigen. Steriliseringene eskalerte etter krigsutbruddet, og ved krigens slutt hadde opp mot 3000 rom blitt sterilisert. Flere av de norske rom-kvinnene ble utsatt for slike overgrep mens de satt internert i Auschwitz-Birkenau.

Da flertallet av de norske rom ankom «Sigøynerleiren» 17. januar 1944, var Auschwitz II (Birkenau) på høyden av sitt virke som ren utryddelsesleir. Zigeunerlager skilte seg på flere måter fra leirens øvrige seksjoner. Blant annet ble få av de nyankomne rom ført direkte til gasskamrene, og familiemedlemmene ble i mindre grad enn de øvrige fangene splittet fra hverandre ved ankomst. Seksjonen hadde like fullt ett hovedtrekk til felles med resten av Birkenau: det var ikke et sted man var ment å overleve. I likhet med leirens jødiske fanger, ble dessuten også rom systematisk utsatt for medisinske eksperimenter og tester.

Etter den tyske invasjonen av Belgia 10. mai 1940, initierte okkupasjonsmakten gradvis spesifikke tiltak mot landets «sigøynere». Selv om rom i motsetning til jødene ikke ble berørt av nye forordninger umiddelbart etter okkupasjonen, skjøt den systematiske forfølgelsen av gruppen fart i andre halvdel av 1941 og begynnelsen av 1942. Også norske rom ble utsatt for denne politikken, som kulminerte høsten og vinteren 1943-44, da rom i Belgia ble arrestert, internert og til slutt deportert til utryddelsesleiren Auschwitz II (Birkenau). Totalt 66 norske rom ble ført inn i innregistreringsprotokollen i leirens seksjon for «sigøynere», Zigeunerlager.

Våren 1934 var de avviste norske rom tilbake i Belgia – landet de få måneder tidligere hadde forlatt grunnet politiets bestrebelser på å gjøre livsbetingelsene deres så vanskelige som mulig. Til tross for at gruppen fikk midlertidig oppholdstillatelse, var belgiernes førsteprioritet de påfølgende årene å tvinge dem ut igjen så raskt som mulig. Parallelt med harde diplomatiske forhandlinger med den norske utenrikstjenesten, søkte det belgiske sikkerhetspolitiet bevisst å presse norske rom ut av landet gjennom regelmessige utvisninger, fengslinger og byråkratiske spissfindigheter som de såkalte veibrevene.    

Utgangspunktet for HL-senterets utredning «Å bli dem kvit» var norske myndigheters allerede kjente avvisning av 68 rom i januar 1934. I dagene, ukene og månedene etter at Centralpasskontoret og Justisdepartementet nektet rom-følget innreise til Norge, ble gruppen gjenstand for diplomatisk tautrekking mellom flere land, og dette ble omtalt i en rekke europeiske aviser. Disputten endte til slutt med at følget ble overlatt til en uviss skjebne i et Belgia der de var sterkt uønsket, og at norske myndigheter så seg nødt til å betale det nazistiske Tyskland for økonomiske utlegg de hadde hatt i forbindelse med gruppens tilstedeværelse i landet.

Fra begynnelsen av 1920-tallet tok norske myndigheter gjennom utformingen av en særskilt ”sigøynerpolitikk” sikte på å gjøre norske rom statsløse, for deretter å presse dem ut av landet. Politikken kulminerte med den endelige avvisningen av rom i 1934. Et betegnende eksempel på denne politikken i praksis, er Czardas Josefs norske pass – der norsk nasjonalitet med et enkelt pennestrøk ble erstattet med ”ingen”.

Etter at rom ble frigitt fra det 500 år lange slaveriet i fyrstedømmene Valakia, Moldovia og Transilvania i 1856, innvandret mange til vestlige og nordlige deler av Europa. En liten gruppe fant også veien til Norge. I den påfølgende perioden etablerte flere rom-familier seg i ulike deler av landet, og deres barn fikk norske fødsels- og dåpsattester fra byer som Kristiania, Trondheim, Bergen, Harstad, Drammen og Hammerfest. En av dem var det senere avviste familieoverhodet Kristian Josef Modeste, som ble født i Kristiania i 1882.

8. mai 1945 kapitulerte de tyske styrkene i Norge, og etter fem år var krigen endelig over. Blant de som ikke hadde mulighet til å delta i den euforiske gleden de påfølgende dagene, var flere overlevende jødiske fanger, som fortsatt ventet på transport tilbake til hjemlandet. 772 jøder ble deportert fra Norge under krigen, og kun 34 overlevde. I tillegg til jødene ble imidlertid også 66 norske rom utsatt for den nazistiske utryddelsespolitikken på rasemessig grunnlag. I maidagene 1945 var bare fire av dem i live.